Var fusjonen en tabbe?

2014: Da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen oppfordret norske universiteter og høgskoler til å finne seg partnere behøvde han noen som tok på seg funksjonen som lokomotiv. NTNU, under rektor Gunnar Bovims ledelse, var ikke tung å be.

Haugstad om alvoret: - Jeg kan nå si at det vil bli oppsigelser ved NTNU

2024: Det ligger en historisk ironi i det at mannen som, i egenskap av å være Isaksens statssekretær, hadde det operative ansvaret for å drive gjennom strukturreformen i UH-sektoren, nå sitter med ansvaret for å drive gjennom restruktureringen av strukturreformens lokomotiv. Men det forlydes at Bjørn Haugstad ikke var fullt forberedt på den mangelfulle økonomistyringen ved NTNU da han tiltrådte som direktør for organisasjon og infrastruktur i 2021. I disse dager ser man hvor omfattende disse utfordringene er.

Eller, 'utfordringer' – NTNU er i et økonomisk uføre det blir krevende å ta seg ut av.

I avdelingen for kontrafaktisk historieskriving kan man underholde seg selv med å fundere på hvor NTNU ville vært i dag uten de innfusjonerte høgskolene HiST, HiG og HiÅ. Her er det flere momenter å betenke.

- Hvorfor har vi stadig disse unøyaktighetene i styringen av virksomheten?

Det ene er ved hvilke avdelinger underskuddene er størst. Her er bildet ikke entydig. Verst ute er Institutt for Lærerutdanning, som for det meste består av enheter importert fra Høgskolen i Sør-Trøndelag. Men også MH- og IE-fakultetene er ille ute, disse tilhører «gamle» NTNU. Samtidig gjelder MHs problemer i betydelig grad for enheter i Gjøvik.

Ved NTNU campus Gjøvik – gamle Høgskolen i Gjøvik – sliter man, der legges helsefag under kniven. Mens ved NTNU i Ålesund, tidligere HiÅ, ser man ut til å ha bra styr på økonomien.

Institutt for lærarutdanning får tilbod om sluttpakke: - Fleire planlegg å søkje

Det andre momentet er dette: Omkostningene ved selve fusjonen. Fire ulike – unike – systemer skulle samkjøres. Ikke bare på det administrative plan, som var omfattende nok. Også når det gjelder forskning og undervisning: Det mest tungtveiende argumentet til fusjonsmotstanderne i 2015, med daværende styrerepresentant Bjarne Foss som fanebærer, var frykten for at forskningskvaliteten kom til å synke i takt med fordøyelsesbesværet med, i særlig grad, inkorporeringen av HiST. I en årrekke etterpå klagde for øvrig HiST-ansatte over å bli behandlet som et B-lag fra NTNU sentralt, blant annet med mindre tid satt av til forskning.

Fordøyelsen ble ikke akkurat lettere ved innføringen av BOTT. Betimelig nok kom ansattrerepresentant Bjørn Skallerud med følgende endringsforslag til styrevedtaket om saken: «Samtidig utrykker styret bekymring for de øk-adm styresystemene som benyttes (f.eks. BOTT øl) har svakheter og gjør det vanskelig å håndtere reduserte bevilgninger, nedbygging av avsatte midler og reduksjon i antall ansatte.»

Var strukturreformen nødvendig? I senere år søker dagens regjering, under ledelse av en rad forsknings- og høyere utdanningsministre fra Senterpartiet, å rulle reformen tilbake. Nå er det om ikke universitet så i hvert fall universitetsutdanning på hvert et nes som gjelder. Med forslaget til nye akkrediteringsregler for å bli universitet som nå er sendt ut på høring, kan antall universiteter bli doblet, fra 10 i dag til 20 i framtida.

Om regelverket gjaldt i 2014 kunne HiST, HiG og HiÅ søke om å bli universitet uten å bry seg med NTNU.

I en holmgang mellom minister Oddmund Hoel og Høyres Kari-Anne Jønnes på Dagsnytt 18 tirsdag forsøkte Gjønnes å gjenreise modellen med fire breddeuniversiteter og mange mindre, mer spesialiserte institusjoner, i første rekke høgskoler. Til dette repliserte Hoel tørt at den modellen sørget Høyre å demontere i og med nevnte strukturreform.

På et vis kan det se ut som om UH-sektoren sliter med det verste fra foregående og nåværende regjeringers universitetspolitikk: Høyre drev gjennom en fusjonsprosess som endte med større, mer tungdrevne institusjoner, mens Senterpartiet har sørget for å redusere de forvokste institusjonenes handlingsrom, ved å forby dem å nedlegge ulønnsomme campuser/avdelinger, og ved å kreve reduksjon av andel midlertidig ansatte. Ved NTNU er 70 prosent av utgiftene i dag bundet opp til ansatte. Store institusjoner med en høy andel fast ansatte, er ikke enkle å strigle.

NTNU er ikke alene om å være i trøbbel. Oslomet må kutte 100 millioner, Universitetet i Stavanger 200 millioner. Men NTNU vinner kuttkonkurransen uten problemer: 300 millioner hittil i år, og ennå er det åtte måneder igjen av året.

Ti år etter at strukturreformen forlot perrongen er UH-sektoren på vei inn i en ny strukturreform, med oppsigelser og nedskjæringer på menyen i restaurantvognen. Også denne gangen er NTNU lokomotivet.