I en serie på flere artikler har UA kritisert instituttledelsen ved ILU for sparetiltak som innbefatter inndradd julegrøt, kaffe og ikke oppbrukt annuum etter 4. september. Bakteppet er at SU-fakultetet på kort varsel har fått vite at det må spare 28 millioner i 2023. Innsparingene spres over alle institutter.
UA har fra begynnelsen framstått kritisk særlig til at enda ikke brukte annuum ved ILU inndras, noe som tilsvarer en innsparing på rundt 400.000 kroner. UA publiserte 25. september enda en artikkel om saken der de konstaterer at «Alle andre institutt ved SU har større annuum-pott enn ILU. Lærerinstituttet er likevel det eneste som vil inndra de ansattes midler». For meg framstår UA unyansert.
En boble som måtte sprekke
Høyere utdanning i Norge har vært beskyttet for de økonomiske kuttene som tilsvarende sektor i andre nordiske land allerede har vært gjennom de seneste årene. Med naturressursen olje og gass i ryggen har Norge levd i en boble som har beskyttet både generelle samfunnsfunksjoner og høyere utdanning fra de innstrammingene som et endret verdensbilde har ledet til i andre land over det seneste desenniet.
I Finland ble cirka 3000 ansatte ved universiteter sagt opp i 2016. Universitetsavisa skrev om det den gang. Sektoren måtte spare store summer raskt, og den finske regjeringen laget et kvotesystem, der 1000 ansatte måtte gå ved det største universitetet, Helsingfors universitet, og resten ble tatt fra øvrige universiteter.
Også i Danmark har høyere utdanning vært gjennom flere runder med nedskjæringer, og allerede i 2016 mistet de første 500 jobben ved Københavns universitet, noe Universitetsavisa også skrev om. Nedskjæringene i dansk sektor har så fortsatt i flere runder etterpå.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring!
Jeg ser ledelsens kutt i ansattes ubrukte annuum ved ILU på slutten av året som et forsøk på å unngå å gå til slike drastiske skritt som i Finland og Danmark. Jeg tror flere og mer omfattende tiltak kommer, både ved instituttet og NTNU i stort. Hvis man ser til mitt hjemland Finland, som har vært gjennom nedskjæringer i mange omganger allerede, er det mye mer i vente.
Men økonomisk tørke leder også til kreativitet i måter å organisere utdanninger, undervise studenter og forske som det kan komme noe godt ut av.
Tydelige tegn og transparens ved ILU
For meg kommer ikke sparetiltakene som noen overraskelse. Alle tegn har pekt i den retningen i flere år. Jeg synes ikke UA har gravd dypt nok i kompleksiteten ved annuuane.
Alle vitenskapelig ansatte ved ILU får et flatt annuum på 6.500 kr. I tillegg får man insentiver basert på forskningsproduksjon, noe som kan øke annuumet betraktelig. Annuum (og eventuelle insentiver) skal brukes til vitenskapelig aktivitet, og både annuum og eventuelle insentiver skal brukes før man søker på instituttinterne småforskmidler, der man har mulighet å ytterligere søke inntil 25.000 kr per år, for eksempel for å reise på konferanser.
Men annuumet skal altså brukes først. Det er det ikke alle ansatte som gjør, isteden ‘sparer’ de annuumet litt som man sparer penger i banken. I mange år har ledelsen forsøkt å endre denne tankegangen og få ansatte til å aktivere sine annuum (og insentiver). Men gang på gang har instituttet endt opp i en situasjon der store mengder annuum står ikke-aktivert på konto på slutten av året. Dette skaper en ugunstig og uforutsigbar instituttøkonomisk situasjon: man får rett og slett ikke tynt mest mulig lærerutdanning ut av pengene. Lederreferatene, som er åpne, viser at dette har vært en pågående diskusjon. Referatet fra ledermøtet 17.10.22 sier under punkt 4. Alternativer for annuum:
Ledermøtet får presentert skisser og forslag til erstatning for dagens annuum, basert på historikken for bruk som også legges fram. Denne saken handler om at vi må få til en bedre utnyttelse av ressurser, og at det vil gi bedre administrativ støtte. Vi har evaluert bruken av annuum over tid og ser at måten vi løser dette på i dag, ikke er hensiktsmessig og bør endres.
Samme referat viser tildelt annuum + insentiver, og ubrukte midler av disse over tid, for eksempel: År 2018 tildelte midler 1.972.820, av dette ubrukte midler på slutten av året 627.742; År 2019 tildelte midler 2.156.924, av dette ubrukte på slutten av året 1.635.877; År 2022 tildelte midler 2.717.045, av dette ubrukte på slutten av året 1.251.689.
I referatet fra ledermøtet 13.02.2023 står det under punkt 3. Gjennomgang av regnskap (2022) for fagseksjonene:
Vi må tenke godt rundt bruken av annuum, jf. tidligere diskusjoner. Folk oppfordres til å bruke annuum og insentivmidlene før de søker småforsk. Fjorårets regnskap viser at vi bruker rundt tre fjerdedeler at det som tildeles i annuum.
Det har altså vært tydelige tegn på at bruken av annuum ikke har fungert godt nok i en årrekke.
Samme referat (13.02.23) viser også statistikk for når ansatte bruker annuum. Desember er måneden som utpeker seg. I 2022 ble 400.000 kr av annuuane brukt i desember, og annuum brukt i desember brukes sjelden på konferansereiser. Isteden er det måneden for ‘julehamstring’, ofte av faglitteratur, av ansatte som vil finne måter å bruke opp annuuane sine.
Når instituttledelsen altså inndro annuum som ikke var brukt før 4. september i år, så må det ses mot denne historikken og dette kjøpemønsteret. Over mange år har instituttledelsen forsøkt få ansatte å aktivere sine annua jevnt gjennom året for vitenskapelig aktivitet. Hvert år har mange hundre tusener stått ubrukt igjen på annuum-kontoen.
Ikke «lommepenger»
UA bruker begrepet ansattes «lommepenger», riktig nok med anførselstegn. Men likevel. Annuum er ikke lommepenger. Det er ikke private penger, og det er ikke penger man kan gjøre hva som helst med. Det er ikke penger som skal spares, men som skal aktiveres for å komme vitenskapelig aktivitet til gode. Det er ILUs penger, NTNUs penger, og i siste instans statens, det vil si dine og mine felles penger. Det er penger vi får til låns for å bruke dem klokt for fellesskapet, i dette tilfellet vitenskapelig aktivitet. Jeg for min del støtter at annuumsmidler som uansett alltid har stått ubrukte på kontoen på slutten av året trekkes inn for å bidra til de kuttene fakultetet må gjøre, og oppfatter det som et mildere sparetiltak enn mange andre tiltak.
Finsk lærerutdanning – når utdanning og kunnskap er oljen
Besparelser gjøres ikke hovedsakelig på grøt, annuum og kaffe. De store besparelsene kommer av omstrukturering av hvordan vi organiserer utdanningsprogram, hvordan vi underviser studenter, og hvor godt undervisning og forskning henger sammen. Jeg har selv tatt den finske ekvivalenten til grunnskolelærerutdanning på masternivå. Den er grunnleggende annerledes organisert enn den norske.
Det er et tema for et annen kronikk en annen gang, men gjennom å se på hvordan Finland har organisert lærerutdanning på masternivå siden 1979 kan man forutsi endringene som venter også i Norge. Den finske lærerutdanningen ble tidlig gjort om til masternivå fordi utdanning og ‘knowhow’ alltid har vært Finlands olje. Den finske grunnskolelærerutdanningen er organisert for å fostre selvstendige lærere som er i stand til å kontinuerlig utforske, utvikle og endre egen profesjonspraksis for varierende og inkluderende undervisning i skolen. Alle må med for å kunne drive landet videre gjennom stadig innovasjon.
Endringsledelse
Jeg har forståelse for at situasjonen er krevende og ubehagelig for ansatte – mine kollegaer. Det er den. Men jeg er ikke enig i at inndragning av det som sto igjen av ansattes annuum i høst ved Institutt for lærerutdannelse kommer som en total overraskelse. Jeg ser det også som en bedre og mer skånsom innsparing enn for eksempel å holde tilbake ansettelser eller, enda verre, gå til oppsigelser.
UA har også kritisert at instituttets fagseksjonsledere skal reise til Brüssel og setter det opp mot at ubrukte annuum inndras, der logikken altså bli at det er urettferdig at ledere får dra på tur når ansatte som ikke har bestilt reiser før 4. september ikke får gjøre det. Jeg ser sammenhengen som konstruert. Dette gjelder da ikke feriereiser. Lederne skal jobbe med å utvikle endringsledelse, og jeg ønsker dem god tur. Vi trenger ledere som står støtt når de skal lede ansatte i et akademia og en lærerutdanning som skal gjennom store endringer og omstillinger, og som kommer til å være noe annet enn vi er vant til om bare få år. Det er bare å se til utlandet, der endringene har kommet tidligere.
Vi kommer alle til å kjenne på kuttene som kommer, og jeg håper det kan lede til kreativitet i fellesskap, for å finne nye, bærekraftige og innovative måter å drive lærerutdanning og høyere utdanning på. Det er det eneste som er holdbart i en verden som står midt i en tid med store samfunns- og miljømessige utfordringer. Individuelle ansatte, ILU som institutt og NTNU som universitet står ikke i et vakuum, men er del av de endringene.
