Musikk er beredskap – et innspill til NTNUs strategidebatt

Vi lever i en tid med nytt engasjement rundt beredskap og hva vi i Norge anser som viktige beredskapsressurser. I sommer har det fra kulturlivet vært spesielt mye oppmerksomhet på at kunst og kultur overhodet ikke er nevnt Totalberedskapskommisjonens rapport «Nå er det alvor – rustet for en usikker framtid». Under Arendalsuka ble vi «betrygget» om at dette var en forglemmelse.

En forglemmelse. Hvordan er det mulig?

Kanskje på grunn av vår tilbøyelighet til å tenke på teknologi som løsningen på det meste? Kanskje fordi vi er kultivert (!) til å tenke på at kunst og kultur, slik som for eksempel musikk, er en blomst i knapphullet, noe å ta fram ved de store anledninger, slik som for eksempel når det er immatrikulering. Noe vi kan satse på å bygge i framgangstider, men som vi må stenge ned og kutte når det strammer seg til. Det er jo tross alt fryktelig kostbart å utdanne musikere, og det er en sannhet helt uten modifikasjoner.

Men la det ikke være noen tvil. Kultur er beredskap. Musikk er beredskap.

Kunst og kultur er avgjørende for den sivile beredskapen og forsvarsevnen som bygges i en befolkning, og som hver dag verner om demokratiet.

Ytring

NTNUs nye strategi – hvem vil vi være?

Både WHO og EU understreker at kunst og kultur er grunnleggende byggesteiner i den sivile motstandsdyktigheten. De viser til at deltakelse i kulturlivet, slik som for eksempel å gå på konserter (et hyppig brukt eksempel), øker sannsynligheten for å stemme i valg og å ellers delta aktivt i samfunnet, og det forsterker følelsen av tilhørighet til fellesskapet. Dette igjen fører til at vi holder oss friskere, både psykisk og fysisk. Sier WHO og EU. Vi må altså investere i å opprettholde et rikt kulturliv. Sier WHO og EU.

Mens vi glemmer det altså. Og stusser når folk som meg sier «men musikk er jo menneskets beredskap!». Jeg må alltid forklare. Så la meg forklare.

De fleste av oss, også de helt uten musikkbakgrunn, kan tenke tilbake på mange eksempler på hvordan musikk er det vi trekkes mot ved kriser og store hendelser. Musikk har nemlig en umiddelbar og følelsesmessig effekt, en evne til å skape felles forestillinger og erfaringer. Dette gjør at vi kan kjenne fellesskap med folk vi ikke kjenner, folk som ikke engang ser, og dette kan selv i de mest ekstreme situasjoner opprettholde samhold, mot og håp. Vi får bekreftet og blir betrygget på at vi ikke er alene i situasjonen.

Tenk tilbake, hva er det vi som samfunn gjør når noe vanskelig skjer? Når 22. juli skjer? Når vi okkuperes av nazistene? Når Covid-19 lukker oss inne i hjemmene våre? Når vi skal begrave våre kjæreste? Hva bringer oss sammen så vi føler at vi ikke står alene, slik at vi dermed også orker å holde ut smerten, uvissheten, sorgen, bekymringen – fordi vi vet at vi er mange sammen som deler situasjonen?

Hvorfor spilles det konserter på undergrunnsstasjonene i Ukraina? Hvorfor ble sang kjent som et sterkt politisk våpen under det tidligere apartheidregimet i Sør-Afrika? Hvorfor ble sosiale medier oversvømt av musikalske handlinger rett etter 12. mars 2020?

Saken er imidlertid den, at om vi skal ha denne beredskapen, så må den bygges jevnt og trutt. Vi kan ikke, som med vanndunkene i kjellerboden, bare fylle på et par ekstra når kravet om å klare seg alene øker fra tre dager til sju dager. Den kirkemusikeren som er navet i kulturlivet i lokalsamfunnet et sted i landet må allerede være der når beredskapsbehovet oppstår. Den lille konsertscenen må være i drift hele året for at den skal kunne tilby konserter vi kan gå på også når det indre eller det ytre drar oss ned. Apparatet som må til for å rigge en utendørskonsert på Torvet som befolkningen har akutt bruk for, må være i funksjon hele året slik at det kan rigges til en konsert når befolkningen har akutt bruk for det.

Da må det utdannes kulturarbeidere, musikere, kirkemusikere, hele tiden og jevnt over. Det er beredskap.

Kulturlivets kritiske samfunnsfunksjon er å skape og ivareta livsmening og opplevelse av fellesskap. Det gjør oss sterke sammen, friskere sammen. Når noen skal bryte ned et folk, er derfor kunst og kultur det første som blir sensurert.

NTNU er i en særstilling når det kommer til utdanning og kompetansen innen kunst og kulturfeltet. Jeg oppfordrer oss derfor til å ikke gjøre som Totalberedskapskommisjonen, å «glemme» kulturlivets kritiske samfunnsfunksjon og tro at det bare er til fest og moro og generell pynt – og dermed bli fristet til å gjøre den feilen vi gjorde under pandemien: bygge ned kulturlivet når vi egentlig trenger det som mest.

Les flere ytringer om NTNUs nye strategi: 

Ytring

NTNU trenger en ny visjon

Ytring

NTNU og det åpne samfunn – et innlegg om NTNUs strategi

Ytring

NTNU trenger mye - men det trenger ikke en ny visjon