Oppsigelser er siste utvei

Det er krevende økonomiske tider, noe som rammer ansatte og fagmiljøer hardt. Vi står i en ny situasjon der vi kan bli nødt til å si opp ansatte. Det gjør vondt for meg som rektor, men jeg kan ikke fullt ut forstå hvordan det oppleves for dere som står midt i det. Det er helt urimelig at dyktige og engasjerte medarbeidere ved NTNU er redde for jobbene sine, men slik har de økonomiske realitetene blitt.

Det jeg vil understreke, er at oppsigelser er aller siste utvei.

Økonomien må gå rundt

Den vanskelige økonomistyringen

Det hviler et alvor over hele universitets- og høyskolesektoren. For tredje året har vi sett et statsbudsjett med reduserte bevilgninger. NTNU har også mistet finansiering av etter- og videreutdanning og av ekstra studieplasser som ble opprettet under pandemien. Søkertallet til enkelte studieområder har gått ned, og framover vil ungdomskullene krympe. Innføringen av skolepenger har ført til færre utenlandske studenter og dermed reduserte rammer. Den nye pensjonsmodellen har gitt en permanent reduksjon på flere hundre millioner i budsjettet vårt. Konkurransen om eksterne midler er tøffere, priser og lønninger har økt.

Ytring

Forvirrende om økonomistyring fra Falch

NTNU er ingen bedrift som skal gå med overskudd. Men, vi er avhengig av en økonomi som går rundt. Utgiftene våre kan ikke overstige inntektene. Når inntekter og oppgaver faller bort, må vi forholde oss til det – selv om behovet for våre kandidater og vår forskning bare vokser. Virkeligheten er at lønnskostnadene våre er for høye, og vi må bli færre ansatte ved NTNU. Dette gjelder alle fakulteter og fellesadministrasjonen, og den største nedbemanningen skjer der hvor ubalansen mellom inntekter og utgifter er størst. Først og fremst vil nedbemanning skje gjennom naturlig avgang og at ledige stillinger ikke lyses ut. Kompetanseutvikling, omplassering av ansatte internt på NTNU og sluttavtaler kan også være aktuelt. I de tilfellene hvor det ikke er nok, kan oppsigelser bli nødvendig – men dette skal være absolutt siste utvei.

Lett å være etterpåklok

- Hei rektor, jeg ville forsøke meg på dialog med deg, men det var satt av lite tid til spørsmål

Bakgrunnen for de økonomiske utfordringene ved NTNUs enheter er ulik, og det er gjerne flere sammenfallende faktorer som har inntruffet mer eller mindre samtidig. Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor NTNU har havnet i denne situasjonen, og hvorfor vi ikke har lagt mer press på minister og departement. En sammenhengende vekstperiode i flere tiår gjorde nok at det tok tid å erkjenne at dette ikke kom til å «gå over». I etterpåklokskapens lys er det lett å se at vi kunne satt i verk tiltak før – selv om vi i flere år har fulgt opp røde tall i langtidsbudsjetter og konsekvenser av nedgang i bevilgning.

Jeg har sagt tydelig fra til både Kunnskapsdepartementet (KD) og forsknings- og høyere utdanningsministeren at mindre penger til sektoren får følger. Vi vil ikke klare å gjøre alt som eieren vår forventer av oss. Kuttene rammer samfunnskritiske utdanninger, for eksempel innen helse og lærerutdanning – i en tid der Norge egentlig bør satse på kunnskap og kompetanse. Det vil ha konsekvenser for samfunnet.

Skal snu alle steiner

Jeg kan bli flinkere til å gi innsikt i dialogen som vi har med politiske myndigheter. Vi tar også til oss kritikken om språkbruk i kommunikasjonen om den økonomiske situasjonen. Jeg har lovet NTNU-styret at vi skal gi bedre innsikt i bakgrunnen for økonomien ved de ulike enhetene. Det er naturlig at det stilles spørsmål om økonomimodeller, beslutninger, ansvar, tidslinjer og prosesser. Jeg ønsker slike diskusjoner velkommen, og vil at vi skal ha takhøyde for ulike meninger. Jeg kommer til å legge frem en grundig redegjørelse for styret i januar.

Vi rigger nå et sekretariat på sentralnivået som skal bistå alle fakulteter med omstilling som har nedbemanning som formål. Ansatte ved NTNU skal være sikre og trygge på at vi snur hver stein, at alle prosesser går riktig for seg og at enheter på alle nivåer får den støtten og informasjonen som trengs. Nedbemanning og omstilling utfordrer arbeidsmiljøet, og kan påvirke trivsel og arbeidslyst. Det er viktig at vi jobber godt og systematisk med å kartlegge risikoen for konsekvenser, med påfølgende planlegging, oppfølging og gjennomføring av tiltak. En nøkkelfaktor for å få til dette, er det tette og gode samarbeidet vi har med bedriftshelsetjeneste, vernetjeneste og tillitsvalgte. Det er også viktig for meg å møte ansatte som blir berørt av omstillingen, for å få innsikt i den nye hverdagen for ansatte på NTNU.

Må løfte blikket

Jeg vil også at vi skal se framover. NTNU har en unik posisjon, som et breddeuniversitet med en teknisk naturvitenskapelig hovedprofil og et tyngdepunkt innen profesjonsutdanninger. Det er et paradoks at vi reduserer aktiviteten når behovet for NTNU er større enn noen gang. Norge vil simpelthen ikke lykkes med å håndtere samfunnsutfordringene uten at NTNU gjør vår del av jobben.

«Vi skal være innmari forsiktige med å si at vi forstår dem»

De aller fleste ansatte skal fortsatt arbeide ved NTNU i framtiden, med ressurser, handlingsrom og muligheter for utvikling. Vi skal gjøre litt mindre, men vi skal gjøre det vi gjør, enda bedre. NTNU skal være et ledende, internasjonalt universitet, og vi skal hevde oss innen forskning, utdanning, innovasjon, formidling og kunst. Vi skal ha en stor og bærekraftig bredde av fagområder, og de beste studiebyene, studentene og medarbeiderne.

Det er jeg sikker på at vi skal klare.