«Vi skal være innmari forsiktige med å si at vi forstår dem»

Denne ettertenksomme kommentaren kom fra Bjørn Haugstad på tampen av tirsdagens styremøte. Da hadde han sittet benket rundt bordet med NTNUs styremedlemmer og forklart, parert kritikk, forklart mer, om hvordan det gikk til at NTNU, som han selv spurte innledningsvis:

- Hvordan kom vi hit?

Vedtok samling av historie med motstand: - Rar prosess

Undertegnede har sittet benken langs veggen og fulgt temmelig mange styremøter gjennom årenes løp. De fleste punkter på sakskartet har en tendens til å følge samme oppskrift: Etter at saksframlegget er presentert tar den ene etter den andre ordet og innleder med å skryte av en meget god rapport, for deretter tidvis å pirke på detaljer i formuleringene, eventuelt markere uenighet i sider ved saksframstillingen før man slutter seg til hovedfunn. Unntaksvis går en sak til avstemning. Da er det som oftest en eller flere av ansattrepresentanter som stemmer i mot, mens de eksterne, og som oftest, studentene, gjerne stemmer med Rektor.

Denne gangen var annerledes.

Den ene etter den andre tok ordet og kommenterte at dette var vanskelig å forstå. Vi snakker om møtepunktet «NTNUs økonomiske status etter andre tertial.» Studentrepresentant Malin Leirvåg: - Jeg har brukt mye tid på å forstå dette. Man må være økonom for å skjønne budsjettframstillingen. Ansattrepresentant Aksel Tjora: - Språket i rapporten gjør meg kvalm. Bjørn Skallerud: - Det er vanskelig å trenge gjennom hva som står her. Ekstern representant Jan-Frode Janson: - Når vi kommer ned på enhetsnivå, klarer jeg ikke å forstå dette avviket. Det får man til å reflektere over kvaliteten på økonomistyringen.

Jeg kan ikke huske å ha sett NTNU-styret streve så mye med å forstå hva det er som traff dem. 

Det er ikke så rart – dette er vi ikke trent på, kommenterte direktør Haugstad mot slutten. Han la straks formanende til: - Vi må unngå panikktiltak.

Slo fast at oppsigelsene kan rettes mot få, det skaper uro

NTNU er det første norske universitetet som tar skrittet ut i ukjent terreng, flere kommer ventelig etter: Et terra inkognita hvor folk mister jobber de trodde kom til å vare livet ut (som rektor Grande sa det), hvor enheter, dersom de var private selskaper, ville stått overfor konkurs (Haugstad).

Direktøren innledet som nevnt sin kommentar etter økonomidirektør Ingrid voldens redegjørelse av tingenes tilstand med å spørre hvordan NTNU havnet her. Svaret hans var to faktorer: Uforutsigbare rammebetingelser og uhemmet vekst.

De uklare rammebetingelsene handler om at universitetene har forbud mot å bygge opp avsetninger på over fem prosent. Dermed har man ingen krigskasse når ting går dårlig. Den uhemmede veksten henspiller på enheter som har trodd at «the sky is the limit» og bare gunnet på.

Som Institutt for lærerutdanning. Igjen, ifølge Haugstad, økte antall årsverk ved ILU fra 277 i 2017 til 405 i 2023. I samme årsperiode sank antall studenter som møtte til studiestart fra 1095 til 775. Ergo: Mange flere ansatte produserte vesentlig færre studenter.

Det fins forklaringer på dette, selvsagt gjør det det. Økning i tid satt av til forskning økte fra 20 prosent som for tidligere HiST-ansatte til 50 for NTNU-ansatte. Også fikk man ikke fullfinansiert master, slik det ble lagt til grunn i budsjettene.

Masseoppsigelser er risikosport og splittende

Likevel: Dette skjedde under daværende instituttleder Torberg Falch, med daværende dekan Marit Reitan og daværende rektor Gunnar Bovim som ledere på nivå 1 og 2. Så ingen at dette kanskje ikke var så lurt?

Tilsvarende spørsmål kan stilles for aktivitetene ved andre kriserammede enheter, som MH- og IV-fakultetene.

Nå vil enheter som rammes av nedskjæring og nedbemanning at krisetiltakene skal skje med utgangspunkt i NTNU som én enhet. Det synes folk ved institutter og fakulteter som har passet på pengpungen er en usedvanlig dårlig ide.

Administrativt ansatte opplevde at kollegaer pekte på dem for nedbemanning

Direktør Haugstad jobbet hardt for å forklare styrets medlemmer at måten man tar ned aktiviteten på tross alt er den mest hensynsfulle – kuttene forutsettes å skje der tallene er som rødest, men ved en solidarisk innsats på overordnet nivå får enhetene mer tid på å skikke eget bo, enn de ville hatt dersom de sto alene.

For da ville det vært kroken på døra, slik virkeligheten er for danske og svenske universitetsansatte.

Mens NTNU-styrets medlemmer forbereder seg på å dekode neste tertialrapport, tar vi med oss direktør Haugstads ord til ettertanke, om at man skal være forsiktig med å si at man forstår hvordan det er å gruble over hvorvidt man er overflødig som NTNU-ansatt.

Framtida er sånn: Et universitet er som svært mange andre arbeidsplasser – man er ikke garantert jobb livet ut. Velkommen til virkeligheten, vil noen si.