Advarte retten mot å høre på oppsagt kvinne og støttespillerne hennes

Da UiO i fjor gikk til oppsigelse av en kvinnelig forskningsgruppeleder, spilte en faktaundersøkelse utarbeidet av advokatfirmaet Kluge en viktig rolle. Undersøkelsen gransket varsler satt fram av fire av kvinnens stipendiater.

Ingen av de fire stipendiatene vitnet under rettssaken som pågikk mandag—onsdag denne uken. Kluge-rapporten fikk også stor konkurranse fra e-poster og episoder UiO hadde gravd fram fra helt tilbake til kvinnes oppstart på UiO i 2016.

Forsker ved UiO ble sagt opp etter at ledelsen bestilte faktaundersøkelse

I sluttprosedyren onsdag hevdet den oppsagte kvinnens advokat Ingvild Opøien at hendelser som fant sted før kvinnen fikk fornyet arbeidskontrakten i 2021, ikke er relevante.

– Ikke rettmessig i en oppsigelsesprosess

Da kvinnen fikk den prestisjefull jobben som gruppeleder på NCMM i 2016, løp kontrakten fram til 2021. I 2021 fikk hun kontrakten forlenget for fire nye år, fram til august 2025. Dette gikk ikke av seg selv, men skjedde etter omfattende evalueringer, beskrev Opøien. Etter intervjuer både med kvinnen og med gruppemedlemmene alene, kom en internasjonal komité til at arbeidsmiljøet i gruppen var utmerket.

– Det har vært veldig mye fokus fra arbeidsgiversiden på det første arbeidskontraktsforholdet. Omtrent over halve innledningen var knyttet til det, sa Opøien og spekulerte i om hensikten var å vise fram et adferdsmønster som styrker Kluge-konklusjonene.

Men slik kan det ikke gjøres, argumenterte hun:

– Oppsigelsen og vedtaket er bygget på en innstilling. Denne innstillingen er omtrent kopiert fra Kluge-rapporten, og handler ikke om noe fra første arbeidsforhold. Den er kun relatert til saken som gjelder påstandene og varslene fra stipendiatene.

- Eg rådde henne til å lata vera å senda lange epostar

– Å ta med nye grunner inn er ikke rettmessig i en oppsigelsesprosess, slo Opøien fast med henvisning til en tidligere lagmannsrettsdom.

– Jeg kunne kanskje vært enig i at det er riktig å trekke inn tidligere ting dersom det var snakk om en løpende arbeidskontrakt. Men ikke nå som det er et nytt arbeidsforhold, sa hun.

Kluge-rapporten – en saksbehandlingsfeil?

Bruken av såkalte faktaundersøkelser har lenge vært omstridt. Også på UiO. Både undersøkelsestypen i seg selv og den konkrete rapporten i denne saken, er tidligere slaktet av BI-professor emeritus Petter Gottschalk:

Kluge-advokat slår tilbake

– Rapportene oppfattes som dommer. Oppdragsgiver tar dem med seg til retten som en dom, og UiO kan si at Kluge allerede har konkludert med at forskeren har brutt arbeidsmiljøloven. Veldig mange tingrettsdommere syns det er greit med slike rapporter, og tror på dem, uttalte Gottschalk til Uniforum tidligere denne måneden.

Allerede på rettssakens første dag sa tingrettsdommer Ingebjørg Tønnessen at hun og meddommerne hadde lest Kluge-rapporten grundig.

I sin sluttprosedyre argumenterte advokat Opøien derimot for at rapporten var et ledd i en saksgang som ikke kunne kalles objektiv og nøytral.

– Det er et rettssikkerhetsproblem at man prøver å framstille en rapport som objektiv når det er så til de grader mange føringer involvert, sa Opøien.

Hun viste til at Kluge har en mangeårig rammeavtale med universitetet, med oppdrag for flere millioner kroner årlig. Det i seg selv tilsier at et annet byrå skulle tatt seg av granskingen, hevdet hun.

At Kluge-advokaten bak rapporten i tillegg skal ha fulgt saken videre etter at rapporten var levert, innebærer at framgangsmåten samlet sett utgjør en forvaltningsrettslig saksbehandlingsfeil som gjør vedtaket ugyldig, hevdet Opøien.

– Har angrepet alle som har håndtert saken

Opøien var også uenig i at det de fire stipendiatene hadde informert om, skulle klassifiseres som «varsler».

– Dette med varsling har sklidd helt ut, sa hun, og viste til at i EU så regnes ikke arbeidsmiljøkonflikter inn under varsling.

– Det snakkes mye om at dette må tas ut i Norge også. Alle varsler nå på arbeidskonflikter, vi ser stadig vekk medieoppslag om ledere som må gå, framhevet hun.

Også regjeringsadvokat Magnus Johan Færø hadde sitt å si om varsling i sin sluttprosedyre. Da ikke om varsling generelt, eller om varslene som denne saken startet med. I stedet ga han uttrykk for at den oppsagte kvinnen hadde vært en litt for flittig varsler:

– Hun har varslet mot eller på angrepet alle som har håndtert saken mot henne, sa Færø og nevnte revisjonsdirektør Jørgen Bock, tidligere personaldirektør Irene Sandlie, tidligere fakultetsdirektør på MN Jo Døhl, Kluge-advokat Marco Lilli og NCMM-direktør Janna Saarela.

Regjeringsadvokaten gjorde et retorisk poeng ut av at kvinnen hadde varslet på UiO-advokaten Bjørn Zwilgmeyer, som det i ettertid kunne se ut til at hadde vært noe skeptisk til stipendiatenes anklager.

I en e-post kvinnen hadde fått innsyn i, skrev Zwilgmeyer blant annet dette: «til din info (kun for deg): Jeg leser nå gjennom deres kommentarer, underlagsdokumentasjon mm. Bildet nyanseres her vesentlig. [Kvinnen] framstår i hovedsak saklig i sine tilbakemeldinger og det dokumenteres en grei tone og rimelig tett oppfølging fra hennes side. En del av de forhold som er trukket fram av [varsler] og [varsler] fremstår etter dette tatt ut av sin sammenheng».

Leste høyt fra «avslørende» e-poster fra UiOs administrasjon

– Det framheves med styrke de innledende konklusjonene han kom med. De mener at Zwilgmeyer ikke fant noe kritikkverdig. Men faktum er at hun varslet på Zwilgmeyer. Hun ville ikke at han skulle være involvert, og derfor ble saken satt ut til Kluge, sa Færø.

Flere rapporterte om problemer på NCMM

Opprinnelig hadde kvinnen og advokat Opøien lagt opp til 15 vitner i tillegg til kvinnen selv. Antallet er senere kuttet kraftig ned.

Syv personer vitnet tirsdag. Ingen møtte fysisk, alle deltok fra utlandet via storskjerm i rettslokalet.

Tidligere fungerende direktør for NCMM i en kort periode, Hartmut Luecke, hadde selv dårlige erfaringer med arbeidet på senteret, fortalte han. De dårlige erfaringene inkluderte samarbeidsproblemer med nåværende direktør Janna Saarela.

Det samme hadde en kvinnelig tidligere forsker ved senteret, som i likhet med Luecke nå bor i Portugal. Opplevelsene hennes på NCMM var så dårlige at hun ikke lenger jobber innen forskning, fortalte hun.

Begge to beskrev derimot den oppsagte kvinnen i positive ordelag. Det samme gjorde de andre internasjonale vitnene. Noen av dem hadde jobbet med kvinnen på NCMM, men ingen hadde hatt henne som ph.d.-veileder.

Professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk fortalte at han første gang kom i kontakt med den oppsagte kvinnen sommeren 2019. Da hadde hun fått et brev fra avgått senterdirektør Kjetil Taskén, som inneholdt anklager hun anså som uberettigede. Dokumentasjon på anklagene ble aldri lagt fram, hevdet Solbakk, som er kjent på UiO for sin rolle som et slags uoffisielt forskningsombud.

Om Kluge-rapporten slo Solbakk fast at den bryter med grunnleggende kriterier for hvordan undersøkelser skal gjennomføres. Her trakk han en parallell til den nye boka «Partiet» som har fått mye kritikk for å være full av faktafeil og usanne påstander.

Oppsigelsessaken: – Hun hørte ikke på sine overordnede

Advarte mot å høre på kvinnens vitner

Men hvorfor høre på Solbakk og kvinnens internasjonale samarbeidspartnere. Regjeringsadvokat Færø oppfordret retten til ikke å gjøre det:

– Det bør vises en viss varsomhet med å uten videre legge til grunn det hun selv sier og det støttespillerne hennes sier, slo han fast i sluttprosedyren.

Ifølge Færø var kvinnens egen vitneforklaring illustrerende for hvorfor det var viktig å si henne opp.

– Inntrykket en sitter igjen med, og som mange ansatte på universitet har visst lenge, er at hun rett og slett har en grunnleggende mangelfull evne til normal menneskelig samhandling, sa han.

– Hun har en forbausende liten evne til å skille vesentlig fra uvesentlig, sa Færø med henvisning til Jo Døhls vitnemål.

– Hun har ingen toleranse for at ting går henne imot, hun aksepterer rett og slett ikke avgjørelser hun ikke er enig i. Piggene er ute med én gang, fortsatte Færø.

– I sluttinnlegget brukte Staten karakteristikken «ukorrigerbar». Dette er en karakteristikk Staten mener står seg godt etter hovedforhandlingen, sa Færø også.

Og han hadde mer på hjertet:

– Det er grunn til å stille spørsmål til hennes evne til selvkritikk og konstruktiv dialog. Hennes selvinnsikt.

– Helt oppriktig mener hun at alle som går henne imot, til og med folk som er delvis enig med henne, har en slags skjult agenda, poengterte Færø.

Ordrenekt – en «klassiker»

Kvinnen er sagt opp på UiO etter Statsansattelovens §20 første ledd bokstav d, som åpner for oppsigelse dersom en ansatt «gjentatte ganger har krenket sine tjenesteplikter».

– Det er grunn til å minne om at vedtaket bygger på 23 separate brudd på tjenesteplikten. Fire tilfeller av trakassering, 17 tilfeller utilbørlig adferd og to tilfeller av uforsvarlig arbeidsmiljø. Så kan retten være enig eller uenig i det eksakte tallet. Men poenget er at tallet er svært høyt og overoppfyller kravet til gjentatte brudd, argumenterte Færø.

UiO kunne også gått til den strengere reaksjonen avskjed, påpekte han.

Fra rettspraksis trakk han fram ordrenekt som en «klassiker» innen oppsigelse og avskjed. En annen gjenganger er negativ påvirkning på arbeidsmiljøet, viste han til.

– UiO har vurdert glasset til å renne over allerede ved ordrenekten. At ordrenekten alene er tilstrekkelig for oppsigelse. Det betyr at retten kan konkludere med at vilkårene ved oppsigelse er oppfylt med ordrenekten. Men Staten vil oppfordre retten til å ta stilling til alle forholdene. Det er viktig å påtale atferden hennes, sa Færø.

Ba retten være tilbakeholden med å overprøve UiO-styret

Færø slo fast at retten ikke kan overprøve UiOs beslutning om å si opp kvinnen, dersom de går god for at hun hadde krenket sine tjenesteplikter.

– Spørsmålet er om vedtaket bygger på utenforliggende hensyn. Om det bygger på usaklig forskjellsbehandling eller om det er grovt urimelig, sa han.

Færø ba retten være varsom med å overprøve universitetsstyrets vurderinger. Han begrunnet dette med styrets helt spesielle rolle. Det gjelder nemlig et generelt prinsipp om at domstolene skal være tilbakeholdne med å prøve forvaltningsrettslige vurderinger med et faglig eller politisk preg, forklarte han:

– Vurderingen universitetsstyret har gjort i denne saken har et sånt faglig og politisk preg som tilsier en viss tilbakeholdenhet. For det første er universitetsstyret et bredt sammensatt kollegialt organ. Det er elleve medlemmer, demokratisk valgt i universitetsdemokratiet. Styret har representasjon fra ansatte som innehar interesser i sakene, sa han og viste til at styret også har representanter i forsknings- og undervisningsstillinger.

– Det handler om hvilke krav UiO ønsker å stille til sine ansatte, særlig ansatte med veiledningsansvar. Og det handler om hvordan UiO mener arbeidsmiljøet skal være for at universitetet skal kunne nå sine mål som utdannings- og forskningsinstitusjon. Styret har demokratisk legitimitet og er valgt for å foreta disse vurderingene. Så både hensynet til universitetsdemokratiet og institusjonelt selvstyre som står sterkt i sektoren tilsier en tilbakeholdenhet, argumenterte Færø.