Ytring:
Ledere bør ansettes, ikke velges
Valgte ledere ikke gir en automatisk garanti for medvirkning og demokratiske prosesser.
Helge Holden og Terje Lohndal melder seg på i debatten om valgte versus ansatte ledere.
Foto: Kristoffer Furberg
Det blåser opp til nok en runde med debatt om ledere ved universitetet skal ansettes eller velges av likemenn. Styremedlem Aksel Tjora tar nå til orde for at ledere på alle nivå ved NTNU skal velges, ikke ansettes. Han argumenterer for at dette er et verdispørsmål. Vi er uenige i begge påstandene.
LES OGSÅ: NTNU må tilbake til valgte ledere
Mye er skrevet om valgt vs. ansatt ledelse ved universitetene. La oss bare trekke fram to hovedargumenter som taler for ansatt ledelse. Det første argumentet er at ansatte ledere medfører en enhetlig ledelse. Det faglige og administrative ansvaret samles i én rolle og reflekterer hvordan disse to områdene uløselig henger sammen ved universitetet. Dette sikrer også at det er faglig toppledelse på alle nivå, slik det bør være i vår sektor. Universitets- og høyskoleloven gjør det umulig å ha valgt rektor og samtidig enhetlig ledelse, slik at dette er ikke en mulighet. Med en valgt rektor kan universitetsdirektøren få en urimelig stor innflytelse.
Det andre argumentet handler om at fakultets- og universitetsstyret ikke ledes av dekan eller rektor. Lederen legger da frem saken for sitt styre, og det er styret som fatter beslutningen. Dette gir en ryddigere styrebehandling og et klarere skille mellom styret og lederen/organisasjonen. En dårlig fungerende ansatt leder kan avsettes av styret, og en slik mulighet fins ikke for en valgt leder.
Ved de siste rektoransettelsene ved NTNU har det vært flere utmerkede eksterne søkere. Det har vært med på å kvalitetssikre ansettelsesprosedyren. Flere rektorvalg ved UiO har bare hatt én kandidat, og alle kandidatene har vært interne.
Peter Arbo ved UiT Norges arktiske universitet peker på at «rektors autoritet og legitimitet primært beror på personlige egenskaper og på hvordan hun eller han ivaretar rollen». Han argumenterer for at en ansettelsesprosess gir en bedre garanti for at man får en rektor med de nødvendige personlige egenskapene. Vi tror Arbo har helt rett i dette.
De senere årene har flere og flere organisasjoner gått over til ansatt ledelse. Selv blant to av institusjonene som velger rektor, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, ansettes nå mange av dekanene og instituttlederne. Det kan være mange grunner til det, og dekan Olav Bolland peker nok på den viktigste: Kompleksiteten i arbeidsoppgavene og ansvaret man har som leder.
En del lar seg ikke overbevise av disse argumentene. Tjora mener at det handler om et verdivalg, og at det bare er valgte ledere som kan sikre NTNU som en åpen og demokratisk organisasjon. Han fremhever særlig medvirkning. Vi er ikke enige og mener at valgte ledere ikke gir en automatisk garanti for medvirkning og demokratiske prosesser.
Først vil vi slå fast at vi er enige med Tjora i at medvirkning er essensielt ved universitetene. Og FAFO-rapporten viser at det slett ikke står så ille til som flere vil ha det til. Især er ansatte fornøyd med lokal medvirkning på instituttnivå. Allerede her ser vi at god medvirkning og spørsmålet om valgt eller ansatt leder ikke henger sammen.
FAFO-rapporten peker også på det mange av oss kan kjenne seg igjen i, nemlig at det kan være vanskelig å få til gode diskusjoner om viktige overordnede spørsmål. Vi vil våge den påstanden at dette neppe er mindre vanskelig ved UiB eller UiO, av den enkle grunn at dette er vanskelig når organisasjonen blir tilstrekkelig stor. Å velge lederen gjør ikke dette bedre, det sikrer ikke automatisk gode diskusjoner om viktige overordnede spørsmål på tvers av institusjonen. Dette er en problemstilling som det må jobbes godt med, og her har NTNU et tydelig forbedringspotensial.
Det er mange som er misfornøyd med andre sider ved medvirkning i UH-sektoren. For eksempel skulle nok mange ønske at vitenskapelig ansatte var i flertall i universitetsstyrene. Men her må vi huske på at flertallet av styrets representanter er valgte og utgår fra de ansatte og studentene. Dette gjør styret til en sentral medvirkningsarena. Det er også slik at en valgt rektor kan ikke endre styresammensetningen slik at f.eks. de vitenskapelig ansatte får flertall, det forhindrer loven.
Et annet eksempel mange trekker fram, er tvangstrøyer i systemet vårt, som målstyring og krav om rapportering. Disse tvangstrøyene bestemmes i stor grad av Kunnskapsdepartementet. Vi skulle også gjerne sett at kontrollmekanismene og rapporteringskravene ble færre, for eksempel som et resultat av ABE-reformen, men vi har ingen tro på at en valgt leder vil lykkes bedre enn en ansatt leder med å opponere mot disse. Om så var tilfelle, burde UiO og UiB hatt vesentlig færre krav. Også valgte ledere forstår at så lenge store deler av virksomheten vår finansieres av fellesskapets midler, må det være politikerne som setter rammene for hvordan det offentlige skal jobbe. Det vil kunne være skadelig for en institusjon om den ikke forholder seg til denne kjensgjerningen.
UH-sektoren har mange utfordringer, det gjelder også NTNU. Å sikre god medvirkning, involvering og engasjement i store spørsmål er utvilsomt blant disse. Andre handler om vilkårene for akademisk frihet samt å sikre en fornuftig dimensjonering av arbeidsoppgaver slik at ansatte får mer sammenhengende tid til forskning. Vi ser ikke at en valgt leder automatisk har bedre forutsetninger for å gjøre noe med disse utfordringene. Tvert imot: Det er mer sannsynlig at ansatte ledere vil være kompetente og motiverte til stå i det krysspresset det tross alt er å være instituttleder, dekan, eller rektor.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
